Å gripe det som faller, 2012-2014

DET HVITE PORSELENET er fremstilt av naturlig forekommende mineraler og leiretyper. Kunsten å lage porselen har vært kjent i Kina fra det 7. århundre og vært ansett som det ypperste av keramikk. Etter den industrielle revolusjon og spesielt etter innføringen av elektrisk kraft har man videreutviklet porselenet i forskjellige retninger for å oppnå større grad av forutsigbarhet i sluttproduktene og forbedringer av forskjellige tekniske egenskaper. Teknisk porselen er en fellesbetegnelse for leireblandinger hvor mange av de naturlig forekommende råstoffene er byttet ut med syntetisk fremstilte stoffer. Komponenter av teknisk porselen er spesielt egnet til ekstreme forhold hvor for eksempel høyt trykk, stråling, høy temperaturer, store spenningsforskjeller eller aggressive kjemiske stoffer gjør det vanskelig eller umulig å benytte andre komponenter. Norsk Teknisk Porselen AS (NTP) i Fredrikstad har i over 100 år fremstilt blant annet isolatorer for høyspentlinjer og transformatorstasjoner og elektrostatfiltre for rensing av avgasser i industrielle prosesser, og eksporterer disse til hele verden. Her møtes tradisjonelt håndverk og høyteknologisk produksjon. Håndverkere dreier kompakt porselensmasse med dreiejern, omtrent som ved tredreiing, side om side med store maskiner som har andre oppgaver. På denne fabrikken hadde jeg i perioden 2012-2014 flere opphold som en del av kunstprosjektet “Transformator” sammen med flere andre kunstnere som arbeider innenfor keramikk. Blant mange fascinerende maskiner og prosesser var det nok dreiebenkene med roterende mannshøye sylindre på opp mot flere hundre kilo som fanget oppmerksomheten min i størst grad:

Først falt store flak av porselen, deretter krøllet de seg i små korketrekkerspiraler, så flak igjen, alt etter når og hvordan dreiejernet fjernet overflødig porselen i takt med at sylinderen fikk sin «korrekte form» (…) Sponene ble formenes negative rom, og da de ble frigjort fra sylinderen hang de i luften et øyeblikk før de traff et sort transportbånd som førte materien ned i et sort hull i gulvet, en oppsamlingskanal for resirkulering i en hypnotiserende runddans.

Det ble sponene jeg kom tilbake etter. Jeg kjøpte en hel sylinder og arbeidstimer med en håndverker for å bearbeide den. Han hadde jobbet på NTP i over 40 år, og aldri egentlig lagt merke til sponene som noe særlig. Han dreiet, jeg startet og slukket maskinen som fikk sylinderen til å rotere og transportbåndet til å stoppe rett før sponene forsvant ned i det sorte hullet. Det ble et koordineringsarbeid. Jeg ville fange spon i fart og bevegelse. Spon i så mange former som i sin skrøpelighet minnet meg om noe som egentlig ikke kan fanges – det minnet meg om musikk, rytmer og komposisjoner.

Takk til NTP Products/AS

Prosjektet er støttet av Norsk Kulturråd. Verk fra serien er innkjøpt av Nordenfjeldske kunstindustrimuseum og Sparebanken Øst til Tingstua Bankmuseum i Hokksund.

Foto: Thomas Tveter

Katrine Køster Holst